Schwerer Kreuzer Blücher
Tirsdag 18. juni 1935 signerer Tyskland en marineavtale med England. Avtalen begrenser størrelsen på Tysklands marine til 35 prosent i forhold til den britiske marine. For Tyskland er ikke dette et problem da de ikke ville kunne overstige avtalen på mange år. Men tyskerne trenger større og bedre skip enn Frankrike og England for å få overtaket. Derfor jukser tyskerne med de offisielle tallene som også var tilfellet med krysseren Blücher, som var søsterskip med Admiral Hipper og Prinz Eugen. I følge deres offisielle tall var krysseren Blücher på overkant av 13.000 tonn, men skipet var faktisk så stort som på 18.694 Br. reg. tonn, altså en særdeles stor krysser !
Byggingen av Blücher startet 15.08.1936 ved Blohm & Voß, Hamburg. Byggingen av skrog # 246 tok nesten to år og stabelavgang var den 08.06.1937. Fartøyet ble oppkaldt etter Großer Kreuzer Blücher (1908-1915) som sank under slaget ved Doggerbank. Skipet ble ferdigstilt den 20.09.1939 for fotografering, testing og trening i Østersjøen. Baugen på Blücher ble deretter bygget om, før det ble satt i operativ tjeneste som en del av "Kampfgruppe V".
Byggekostnad 87 855 000 (1939 Tyske mark)
Lengde: 205,9 meter (202,8 meter før ombygging av baug)
Lengde i beregnet vannlinje: 194,6 meter
Bredde: 21,3 meter.
Dypt gående: 7,74 meter.
Topp fart: 32,5 knop.
Motor: 3 stk Blohm & Voß, til sammen 132 000 Hk.
Mannskap: 1380 mann.
Kanoner: 4 doble 20,3 cm, 6 doble 10,5 cm, 6 doble 3,7 cm.
Maskinkanon: 8 firedoble 20 mm.
Torpedo: 4 tredoble 53,3 cm.
Fly: 3 stk ”Arado 196” sjøfly.
Pansring sidepanser: 70 - 80 mm
Pansring overdekk: 12 - 30 mm
Pansring panserdekk: 20 - 50 mm
Pansring hovedartilleri: 70 - 140 mm
Bunkringskapasitet: 4 320 tonn olje
Aksjonsradius: 6 800 nautiske mil ( med 19 knops fart)
Baug: Rett baugparti til å begynne med, senere bygget om til klipperbaug
Operasjon"Weserübung" På Blücher’s første tokt skulle den være sentral ved invasjonen av Norge i operasjon "Weserübung” ved å besette Oslo og ta Regjeringen, Kong Haakon VII og hans familie til fange. Blücher hadde støtte av den tunge krysseren "Lützow" og den lettere krysseren "Emden", i tillegg var også torpedobåtene Möwe, Kondor og Albatros med. De hadde også støtte fra 1 Räumbootsflottille med båtene R17, R24 og Walfangboote Rau 7 og Rau 8.
Avgang var kl. 06.00 den 7 april 1940 fra Swinemünde nord i Tyskland med kurs for Oslo. Ombord var 2202 mann, av disse var 822 i tillegg til mannskapet. Disse var deler av gruppe XXI, Generalmajor Engelbrecht, deler av 163 infanteridivisjon, stab og musikkorps fra infanteriregiment 307, flere bataljoner fra infanteriregimentene 307 og 163, post personell, radio teknikere, krigsreportere og propaganda kompani.
Kampene starter Den 8. april 1940 kl. 23.30 var skipene kommet frem til området ved Færder i ytre Oslofjord, og der ble de kl. 23.55 oppdaget av det lille norske bevoktningsfartøyet Pol III. Sjefen ombord på den Norske vakt båten kaptein Leif Welding Olsen gikk øyeblikkelig til angrep, og ved hjelp av signalraketter varslet han fortene Rauøy og Bolærne.Fra Bolærne hadde man ikke observert signalet fra Pol III, og fortet kom følgelig ikke til skudd. På Rauøy hadde man sett signallysene. Det ble en kort og dramatisk skuddveksling mellom Pol III og den tyske torpedobåten Albatros, som senere samme dag sank ved å renne på grunnen Gyren ved syd spissen av søndre søster i Hvaler. Kaptein Leif Welding Olsen på Pol III ble dødelig såret og omkom i sjøen da Pol III kl. 00.45 kantret og sank. Av mannskapet på 17 i den Norske vakt båten ble 14 mann tatt til fange, Leif Welding Olsen var den første nordmann som døde i kampen mot tyskerne.
Det ble kl. 01.00 flyttet over 150 mann og utstyr fra
infanteriregiment 307 til båtene R17 og R24 for senere landgang på
Oslofjordens ytre fort. Den tyske flåteavdelingens store fartøyer
fortsatte så videre nordover mot Ytre Oslofjord Festning med 12 knops
fart. Denne festningen bestod av fire fort, men det var bare tre av
fortene som var bemannet, det var heller ikke utlagt minesperringer. Det
var fortene Måkerøy, Bolærne og Rauøy som var bemannet. De tyske skipene
ble observert av fortene Måkerøy og Bolærne, men vaktmannskapet på Rauøy
så dem noe tidligere, på grunn av tåke og nattemørket hadde de problemer
med å bestemme nasjonaliteten deres. Men etter en viss nøling ga sjefen
på Rauøy fort ordre om ildgivning. Sikten var dårlig og fortets
lyskastere var ikke effektive i tåken. Man skimtet imidlertid de to
forreste skipene, og det ble fyrt av to varselskudd, først ett med løs
ammunisjon, så ett med skarpt. Fartøyene gjorde ikke tegn til å stoppe,
og det ble løst ytterligere fire skudd fra Rauøys 15 cm kanoner. Ingen
av skuddene traff. Tyskerne besvarte ikke ilden, og sikten var nå så
dårlig at man ikke lenger kunne se de nordgående skipene fra fortet.
Skytingen opphørte, og skipene var passert, senere på natten gjorde
tyskerne landgang på Rauøy som forsøkte å forsvarte seg, men forgjeves.
Den 9. april 1940 på morgenen fikk den norske sjefen på fortet ordre om
å innstille skytingen. Motvillig gjorde han dette og Rauøy var dermed
under tysk kontroll. Måkerøy og Bolærne var ikke med på skytingen denne
natten. Uten nevneverdige problemer hadde altså tyskerne kommet seg
gjennom Ytre Oslofjord. Men så lett gikk det ikke da de noe senere samme
morgen forsøkte å komme forbi Drøbaksundet, hvor Oslofjordens indre
festninger lå.
Ved tretiden ble det observert tyske krigsskip utenfor Filtvet på Hurumlandet. Det var fire større skip som seilte nordover. En halv time senere ble de samme skipene observert av norske vakt båter som var sendt ut fra Oscarsborg som var blitt alarmert inne i Drøbaksundet. Krigsskipene gikk oppover mot Oscarsborg Festning. Blücher’s høye toppfart på 32,5 knop var en av styrkene ved angrepet som var ment å være et overraskelses angrep, og hadde dermed ingen mindre skip foran seg som var normalt i en slikt situasjon. Blücher gikk derimot først i eskadren inn fjorden.
Oscarsborg Festning var meget godt plassert men meget umoderne utstyrt. Mesteparten av det mannskap som var der hadde nesten ikke fått noen trening, de var også altfor få. Kommandanten på festningen var oberst Birger Eriksen, han sto ovenfor store vanskeligheter. Det var heller ikke ved Drøbaksundet lagt ut miner. Festningens største batteri var plassert på Søndre Kaholmen. Det største våpenet var to gamle 28 cm Krupp kanoner fra 1892. Populært gikk den ene under navnet Moses. Dette navnet hadde den fått etter at den ved installasjonen i 1892 falt i vannet under lossingen og ble hevet opp fra sjøen igjen. Tvillingkanonen ble naturlig nok kalt Aron. I sin tid hadde de vært det norske forsvars stolteste ny ervervelser, men nå var de temmelig antikvaterte. På nordre Kaholmen sto et torpedobatteri under kommando av kommandørkaptein Anderssen, og på Drøbak-siden var det på Husvik plassert to mindre kanonbatterier.
Skipet står i brann og sivile blir skutt Ved firetiden var den tyske eskadren med Blücher i spissen så nær fortet at skudd vekslingen kunne begynne. Kommandanten ventet med å avfyre til Blücher var kommet på 800 meters avstand. Vaktbåtene som var sendt ut sendte opp lysraketter for at man skulle klare å sikte inn Blücher med kanonene. Både Moses og Aron fikk kl. 05.19 inn fulltreffere midtskips i overbygget på første skudd. Dette forårsaket at kommandotårnet og flyhangaren ble fullstendig ødelagt. Kapt Lt. Pochhammer og flere soldater omkom, Oblt. zS. Schürdt ble kraftig såret. Alle maskiner ble umiddelbart satt til full kraft forover. Skipet var nå nesten uten styring og flybensinen tok fyr, dette førte til at fire 50 kg flybomber eksploderte midtskips. Blücher forsøkte så godt den kunne å skyte tilbake, men det var nytteløst da utkikks postene for de store 20,3 cm kanonene ombord ikke var i stand til å se hvor ildgivningen kom fra. Fra det lettere artilleriet ombord ble bare mindre materielle skader påført festnings anlegget, men sivile liv gikk tapt i bebyggelsen på Drøbak-siden.
I Vindfangerbukta kom sivile i kryssild bak Husvik batteriet og en ung kvinne ble skutt og drept med 20 mm maskinkanon fra Blücher inne på sitt eget kjøkken, kulene kom inn gjennom husveggen og gikk ut på den andre siden av huset. Samtidig ombord på Blücher ble babord maskin satt i revers for ikke å grunnstøte ved Hallangen på Nesoddlandet. Dette reduserte hastigheten kraftig, så gikk torpedobatteriene på Nordre Kaholmen til aksjon. De fikk inn to fulltreffere midtskips, Blücher nærmet seg etter dette Askholmene med 8-12 grader slagside og stans i maskinene. Ankrene foran ble sluppet, kaptein KzS Heymann var fast bestemt på å få startet opp igjen maskinene for så å gå med egen motorkraft de siste 6 sjømilene inn til Oslo havn. Skipet hadde nå 18 grader slagside, tidevanns strømmen gjorde at Blücher dreide 180 grader på ankrene, og skipet ligger derfor med baugen sørover. Skipet stod i brann, flagget ble senket og brakt med inn til Askholmene av de som forlot skipet. Store eksplosjoner om bord var medvikende til at Blücher kl. 06.23 kantret og sank langsomt i dypet....
Soldatene havner i det iskalde vannet...
Det var kuldegrader ute og bare 4 grader i vannet, 600 soldater mistet
livet ombord eller i det iskalde vannet denne april morgenen. Mange fra
lokalbefolkningen var med under oppryddings arbeidet og fikk betalt Nkr
25,- for hvert lik de plukket opp fra sjøen.
Kapteinen KzS Heymann omkom noen måneder senere sammen med flere høyere
offiserer i en flystyrt på vei fra Berlin til Norge for å delta i en
minne seremoni for de omkomne etter forliset.